Slektsforsking.no

Pappas historie


Postet 18 Juni 2011 av Thomas J Kephart 


Det hele startet da jeg ble født 5. Jeg hadde to brødre og fem søstre. Min far, Andreas Mathias Hansen, var skomaker og sjømann. Min mors navn var Andrina Martia Andersen. Vårt hjem var på en klippe med utsikt over Nordsjøen.

Som gutt svømte brødrene mine og jeg milevis ut til øyene som punkterer bukten tvers over fra Sandefjord. Om vinteren skatet og gikk jeg på ski. Vi pleide å skate halvveis til Danmark på isen i bukta.

Da jeg var femten år gammel, rett etter bekreftelsen, forlot min eldre bror Johannes og jeg Norge til Hamburg, Tyskland, på dampskipet "King-Bjorn". Da jeg kom dit, sendte jeg ut på min første tur rundt om i verden, på en tre-masted bark ved navn "Avemore."

Vår første havn etter at vi forlot Hamburg var New York. Vi tok på oss en last av parafin og nafta. Dette var ved juletider i 1895. Vi hadde julefest i en svensk sjømannskirke. Jeg var den yngste der. Alle hadde en "høy gammel tid", inkludert pastoren! På den tiden var New York City allerede en stor by.

Vi tok lasten vår til Liverpool, England. Godt seilvær med storm i ryggen fikk oss til å ta turen i den bemerkelsesverdige tiden på elleve dager. Fra Liverpool, med bare ballast i lasterommet, seilte vi til Erkeengelen, Russland, for å ta på oss en last med trelast. Dette var i de russiske tsarenes dager. Selv på den tiden var russiske soldater svært fremtredende og så på hver bevegelse for å se hva vi lastet.

Vi seilte deretter til Melbourne, Australia, med vårt trelast. Vi hadde "handelsvindene" for en del av turen for å hjelpe oss. I Melbourne tok vi på oss en last med hestefôr og hvete til den britiske hæren i Cape Town, Sør-Afrika. Vi gjorde flere turer mellom Cape Town og Melbourne. Dette var under Boerkrigen. De britiske og nederlandske hærene kjempet for besittelse av de rike diamantgruvene i Transvaal i Sør-Afrika. De kjempet i tre år, og britene vant til slutt og tok over de nederlandske eiendelene.

Min bror Johannes, som var tre år eldre enn meg, seilte på de samme skipene med meg. Etter et år måtte han imidlertid tas til sykehus i Falmouth, England, med et brukket ben etter å ha falt fra riggen. Fra Falmouth ble han sendt tilbake til Norge, og jeg så ham ikke på to år.

Broren min var kjent for å spille triks om bord på skipet. En gang, på et skip som hadde en utskjæring av en kvinne på baugen, malte Johannes henne da ingen lette. En annen gang, lasting kiawe trelast i Hawaii, kuttet han tauene som Hawaiian lastere kom opp til skipet og de falt i vannet!

På slutten av min siste tur fra Australia til Sør-Afrika, sluttet jeg meg til den britiske hæren som teltmaker. Jeg jobbet med dette i to måneder. En gang så jeg en kampstart mellom noen britiske sjømenn og britiske soldater over to innfødte jenter. De kastet frakkene og hattene sine til meg for å holde for dem. Da jeg hadde armene fulle, slo jeg det for skipet mitt, og vi hadde alle gode jakker og hatter i lang tid!

Jeg sluttet meg til mannskapet mitt, og vi dro fra Afrika til New Zealand. Da vi havnet i Wellington, spurte jeg kapteinen min om jeg kunne gå og lete etter en onkel som hadde vært borte fra Norge i lang tid. Jeg gikk inn i landet og brukte en måned på å lete etter ham, men fant ingen spor av ham.

Skipet vårt tok på seg en last av kiawe, store planker, hver fire fot bred. Det tok to måneder å laste dette tømmeret. Vi dro til Liverpool med lasten vår. Der forlot jeg skipet mitt og returnerte til Norge med dampskip. Jeg var nå 18 år gammel og hadde vært borte hjemmefra i tre år. Etter å ha besøkt med mine slektninger en stund, bestemte jeg meg for å gå inn i norsk navigasjonsskole. Jeg ble uteksaminert som andrestyrmann etter å ha tatt et seks måneder langt studium. Så bestemte jeg meg for å forlate Norge fra Tønsberg, så jeg leide ut på et seilskip med navnet "Oscar". Vi dro til Halifax, Nova Scotia med ballast bare. Da vi kom, plukket vi opp en last tømmer og dro til Glasgow, Skottland. Der la vi i tørrdokk i to måneder for reparasjoner. Vi dro deretter til New Brunswick for en annen last tømmer, som vi tok til Pensance, Frankrike. Der måtte skipet vårt taues med tau opp en kanal under høyvann, tre kilometer innover, slik at vi kunne losse lasten vår. Vi ble tauet av folk. Etter lossing ble vi slept tilbake til Nordsjøen på samme måte.

Etter å ha dratt tilbake til Norge, forlot jeg det gode skipet "Oscar". Jeg leide deretter ut på barken "Norge" fra Sandefjord. Vi dro til Pensacola, Florida, med bare ballast. Jeg var andrestyrmann og ble valgt til å styre båten opp den uberegnelige kanalen til Pensacola. Vi tok på en last på 12 "av 12" firkantet tømmer. Vi forlot Pensacola på vei mot Liverpool, men traff en orkan i Mexicogolfen. Lasten vår forskjøvet seg, noe som fikk skipet til å ligge over på siden. Vi måtte kutte tømmeret på dekk løs og kaste dem over bord. Vi hadde 3 meter vann i lasterommet. Stormen la opp etter en dag og en natt, vi pumpet vannet ut av lasterommet, og skipet rettet seg selv. Under stormens høyde ble jeg vasket over bord to ganger, men jeg klarte å ta tak i tau og trekke meg tilbake på skipet. Andre ble vasket over bord også, og noen hadde brukket ben.

We delivered the timbers in our hold to Liverpool and received an insurance settlement for the lost timbers. We made two trips from Liverpool to Mobile, Alabama on the "Norway," and also went up the St. Lawrence River and took a load of lumber from Quebec City to Cardiff, Wales. From Cardiff, we took a load of coal to Kirkwall in the Orkney Islands. We sailed back to Pensacola for another load of timbers and took them to Inverness, Scotland. There the whole crew was paid off, and we went back to Norway by steamship. We arrived back in Norway at Christmastime. I was now 19 years of age.

I then hired onto a small Norwegian schooner known as the "Telephone," from Sandefjord. We made several trips between Norway, England, Sweden and France and other North Sea ports using the schooner as a cargo ship. I was on this boat for one year. Then I took the job as Second Mate on the bark "Fortuna" out of Sandefjord. The ship was laying at harbor in Liverpool, so I had to travel there from Norway to reach my new ship. We went from Liverpool to Archangel to take on a load of lumber which we took to Melbourne. On the trip from Russia to Australia we were becalmed for five months and drifted dangerously close to the Sargasso Sea. We were lucky, as the current drifted us by the edge of the Sea and got us by until the Trade Winds caught us and carried us out of danger.

At Melbourne, we picked up a load of wheat to take to Buenos Aires, Argentina. We picked up a load of resin there and brought that back to Liverpool. From there we went back to Norway to take on a load of telephone poles and about a dozen row boats that had been manufactured in Norway. We sailed to Australia, but on the way ran into a terrible storm, and all of the row boats were smashed, and our captain lost his profit. Arriving at Sydney, we unloaded the telephone poles and took on a load of coal to be taken to Manzanillo, Mexico.

While in Mexico, another sailor and I bought some gourds and rolled them down the street ahead of us. The police put us in jail, which was an iron cage in the middle of the street. They kept us in there for 24 hours and then let us go. We didn't do that again!

Still on the "Fortuna," we sailed to Cape Town. We visited a native colony by horse. People were eating: men sitting in circles, with the women sitting behind. The men were eating out of coconut shells, and when they were done they would toss the shells to the women. We watched them after a rain. They acted like little children, jumping puddles with their bare feet and jumping for joy.

Once in Cape Town harbor, a terrible storm came up. Thirteens ships were driven up on the beach. We had two anchors and were able to escape this disaster. We picked up a crew from one of the damaged ships and transported them to where they could get another ship.

We traveled to Mexico and from there to Tacoma, Washington in about January, 1903. I was nearing the end of my salt water sailing days, though I did make two trips from Tacoma to San Francisco and back transporting lumber.

I worked for awhile in a sawmill. I purchased a houseboat from an old fisherman on the Columbia River, and that was my temporary home. In between working at the sawmill and working in the fir forests as a lumberjack, I spent many leisure hours on that houseboat. I caught many silver salmon. They were going up the river to spawn and were so thick you could flip them on shore with a stick. All told, I spent eight months in the state of Washington. When I quit my job, I walked 18 miles into Tacoma from the lumber camp. On the way I met five rough-looking characters. I thought to myself, "Now I'm in for it!" But I was lucky: they turned out to be five Norwegian sailors who had gotten off their ship and were looking for work in the lumber camps.

About August, 1903, I received a letter from my sister in northern Michigan who I hadn't seen since I was about thirteen years old. I decided to go and visit her and her family. So I sold my houseboat and bought a train ticket. At the same time, I bought a .38 revolver for protection. It took seven days and nights to make the journey from Tacoma to Elk Rapids, Michigan. I changed trains several times, and the revolver came in handy more than once to ward off would-be robbers. I arrived in Elk Rapids on August 28, 1903.

There I was welcomed by my sister and her family. After a time, I went to work in a sawmill in the summertime, and in the winter I worked in the lumber camps. Later I sailed on the Great Lakes on freighters carrying ore, coal, limestone and lumber. I did this for three or four shipping seasons, then I got married and settled down to a normal life.